Satt på fest på lørdag. Der nevnte en kompis at jeg måtte skrive mer filosofiske ting. Ingen er visstnok interessert i å høre om hverdagstrivialitetene til en fattig student. Han mente at jeg måtte grave i hjernebarken etter en, eller flere, dypere sannheter som skiller meg ut fra de andre dyrene.
Vel med godt mot sparket jeg i gang nevronene, og tenkte så det knitret i synapsene. Tunge filosofiske temaer omkring meningen med livet og liv etter døden ble utvekslet med mer trivielle tanker omkring hvorfor en dataskjerm er firkantig og hvor mange hull det er i en gulost (og hvorfor den er firkantig).
Etter lang og hard tenking (1 minutt omtrent) kom jeg frem til…INGENTING!. Hva i all verden? :-S Tankene mine er visstnok, til dels, fornuftige og rasjonelle (jeg vet som oftest best), men ingen av dem er MINE EGNE. Alle mine ideer, holdninger og normer er bare ting jeg har lært fra miljøet jeg har levd i. (Foreldre, venner, lærere, blader og TV.) Tror faktisk ikke jeg har hatt en eneste ”selvstendig tanke”, i løpet av livet. En tanke som jeg faktisk har brukt min grenseløse rasjonalitet til å komme frem til…Og som ikke er basert på noe jeg har blitt fortalt. Lurer på om denne tanken kan ha noen innvirkning på ideen om at mennesker er rasjonelle dyr og har fri vilje?
Men tanken om at jeg ikke ”tenker selv” er i alle fall interessant…lurer på hvor jeg har den fra?
No comments:
Post a Comment